Et fall på 1:100 over hele baderomsgulvet kan være nok til å oppfylle kravet, men i dusjsonen er marginene mindre: Der krever TEK17 normalt fall på 1:50 i minst 0,8 meter fra sluket. Det vanntette sjiktet skal samtidig ligge minst 25 millimeter over slukristen. Små avvik her kan gi store konsekvenser, fordi vannet blir stående, finner veien inn i konstruksjonen eller trekker mot terskelen i stedet for sluket.
Fall mot sluk er derfor ikke en detalj som kan justeres med litt ekstra fugemasse. Et gulv kan se plant og elegant ut når flisene er lagt, men vannet avslører raskt om underlaget er riktig bygget. Før flislegging bør fallet kontrolleres på flere punkter, særlig i dusjsonen, ved terskelen og rundt sluket. Et langt vater eller egnet måleutstyr gir langt mer informasjon enn øyemålet. Jeg ville aldri stolt på at vannet «sikkert renner riktig» bare fordi gulvet ser pent ut.
De fleste alvorlige våtromsskader oppstår ikke midt på en flisflate. De begynner rundt gjennomføringer for rør og sluk, der membranen skal slutte tett mot andre materialer. Mansjettene må være dokumentert kompatible med både rørene og membransystemet. En tilfeldig mansjett, feil lim eller en gjennomføring som er tilpasset etter at membranen er lagt, kan svekke hele oppbygningen.
Dette er også grunnen til at rørarbeid og membran ikke bør behandles som praktiske småprosjekter for en ledig helg. Bad er normalt unntatt søknadsplikt, men kravene i TEK17 gjelder fullt ut. Boligeieren har fortsatt ansvaret dersom arbeidet bryter med regelverket, også når feilen er gjort av innleide håndverkere. En lavere pris på fakturaen hjelper lite hvis gulvet senere må pigges opp, tørkes og bygges på nytt.
Innebygde sisterner fortjener ekstra skepsis. En lekkasje bak veggen må kunne synliggjøres og ledes ut på baderomsgulvet. Det betyr at sisternen ikke skal bygges inn uten en løsning for lekkasjeåpning. Hvis vannet i stedet blir liggende skjult i veggen, kan skaden utvikle seg lenge før den blir synlig. Da er det ofte ikke bare badet som må repareres, men også tilstøtende vegger, gulv og rom i etasjen under.
Et vanlig sparegrep er å pusse opp overflatene på et eldre bad og la den eksisterende membranen være et ubesvart spørsmål. Nye fliser, armaturer og belysning gjør rommet visuelt nytt, men de sier ingenting om det vanntette sjiktet under. Er membranen ukjent eller mangler, er direkte dusjing på gulvet en risikabel løsning. Dusjkabinett eller badekar kan i slike tilfeller begrense vannbelastningen, fordi vannet ledes direkte til avløpet i stedet for å treffe gulv og vegger hver dag.
Dokumentasjonen blir særlig viktig når boligen skal selges. Bilder fra membranarbeidet, produktinformasjon, samsvarserklæringer og beskrivelser av hvem som har gjort hva, kan få betydning for hvordan badet vurderes senere. I overgangsperioden fra 17. desember 2025 til 1. juli 2026 var både NS 3600:2018 og NS 3600:2025 tillatt. Etter 1. juli 2026 skal tilstandsanalysen følge NS 3600:2025, og våtromsdokumentasjon får egen tilstandsgrad. Manglende papirer gjør ikke nødvendigvis badet fysisk dårligere, men usikkerheten kan bli dyr når kjøper, takstmann eller forsikringsselskap skal vurdere arbeidet.
Den mest effektive kontrollen skjer før flisene skjuler alt. Be om en tydelig plan for fall, sluk, membran, rørgjennomføringer og eventuell sisterne. Avtal også hvilke bilder og dokumenter som skal leveres underveis, ikke bare når håndverkerne har ryddet bort verktøyet. Når membranen først er dekket av flis, er det vanskelig å etterprøve om arbeidet ble gjort riktig – og svært dyrt å finne ut av det ved å rive.